Drivhuseffekt

I media omtales drivhuseffekten ofte som et problem, men da menes ikke drivhuseffekten i seg selv, men heller en for stor effekt. Drivhuseffekten er nemlig grunnlaget for alt livet på jorda. Den kommer av drivhusgassene i atmosfæren, uten de ville jordas gjennomsnittstemperatur vært på -19°C.

Når solstråler treffer jorda fungerer atmosfæren, spesielt ozonlaget (et lag i atmosfæren) som et slags filter mot for mye UV-stråling og for mye varme. Noe av varmestrålene absorberes i jordoverflata, men mye reflekteres tilbake til atmosfæren. Her går noe ut av atmosfæren vår, mens noe reflekteres igjen. Og sånn fortsetter det. Dette fører til at én stråles varme utnyttes gjennom reflektering, det er takket være drivhusgassene i atmosfæren som gjør at strålingen ikke kommer gjennom like lett. Dette er drivhuseffekten.

Vi utførte to forsøk, et for å undersøke hvordan drivhusgasser kan gi økt temperatur og et for å se hva som skjer med havnivået dersom drivhuseffekten blir for stor og isen smelter.

Det første forsøket var delt i tre. Siden sola gir oss både lys og varme, holdt vi først opp en glassplate (symboliserer atmosfæren) mot et lysstoffrør (symboliserer sollyset), og så om det synlige lyset ble hindret av glassplata. Det ble det ikke.

Videre undersøkte vi hvordan det påvirker varmen. Vi skrudde på en kokeplate på middelsvarme og holdt hånda så nær som mulig. Så holdt vi glassplata mellom og merket med en gang en drastisk forskjell. Det gikk fra å være veldig varmt på hånda til at all varmestrålingen ble stoppet.

 

Siste del av det første forsøket var å legge to termometre i hver sin plastboks. Temperaturen skulle da naturligvis være lik, men vi hadde litt feilkilde i at det ene viste 25°C og det andre viste 22°C. Vi dekket den ene med en plastpose, og prøvde å tette det så godt vi kunne, før vi satte begge under en lampe. Etter en stund så vi på termometrene og igjen stemte ikke resultatet helt med det vi forsøkte å bevise. Temperaturen i boksen uten plast hadde økt med to grader, mens temperaturen i den med plast (som skulle fungere som atmosfæren) hadde bare økt med en grad. Det skulle jo i teorien vært motsatt, men det at termometrene ikke visste samme temperatur til å begynne med indikerer jo at bare her hadde vi en feilkilde. I tillegg var plastposen ”frosta” så lyset og varmen slapp ikke så godt inn, dessuten hadde vi ikke klart å tette igjen så godt heller, siden termometeret måtte stikke ut.

Del to av forsøket var som sagt å se hva som ville skje med havnivået om isen smelter, som resultat av økt drivhuseffekt. Vi fylte to kar med vann (symboliserer havet) og satte to tunge gjenstander (symboliserer land) oppi. Deretter plasserte vi en isklump nedi det ene karet og en oppå den tunge gjenstanden i det andre karet. Vi målte vannhøyden med en linjal og (med enden på linjalen også tatt med i beregningen) fikk 2,5cm på den ene og 2,7cm på den andre. Så ventet vi på at isklumpene skulle smelte og målte vannhøyden på nytt.

 

I karet med isklumpen nedi vannet hadde ikke vannhøyden endret seg, men i karet med isklumpen oppå ”landet” var vannhøyden økt med 0,4cm.

På grunn av massetettheten i is vil ikke vannivået endre seg når isen i vannet smelter, selv om is har større volum enn vann. Det er fordi isen flyter, med deler av volumet over overflaten, som gjør at dette veies ut når isen smelter.