Arvelighetsforhold hos mennesker

Vi utførte to forsøk for å bli mer kjent med arvelighetsforhold hos oss mennesker. Det første tok for seg fenotype og genotype, dette var delt i tre.

Genotype vil si gen-typen, det ligger i ordet., det er koden for hvilke gener/egenskaper man har. Fenotype er egenskapen. Eksempelvis er Bb genotypen til å være brun-øyd, da er ”brun-øyd” fenotypen. Genotypen Bb (brukt som eksempel) er bestående av ett gen fra mor og ett gen fra far. Stor bokstav indikerer at genet er dominant, som vil si at det recessive genet (liten bokstav) viker. Det vil si at når en person med genotypen Bb får barn, arver barnet enten B eller b. Dersom den andre forelderen har genotype bb. Er det genet fra Bb-forelderen som avgjør om ungen får blå eller brune øyne.

Det betyr også at når vi ser på våre egne egenskaper i forsøket vet vi ikke om den dominante fenotypen har genotype (eksempelvis) BB eller Bb.

Etter vi hadde fylt ut skjemaet så vi på et ”genetisk hjul” for å finne genotypenummeret vårt. Jeg fikk genotypenummer 52. Ida hadde nærmest meg, men verken hun eller jeg husker hvilket tall hun hadde.

Etter vi hadde sett på hvem som hadde likest genotypenummer prøvde vi å skille enda mer, ved hjelp av et til skjema. Til dette skjemaet trengte vi PTC-papir. Både mammaen og pappaen min kunne smake PTC-papiret, akkurat som meg.

Det er bare eneggede tvillinger som kan ha helt lik genetisk kode. I vår klasse kunne noen komme i nærheten av hverandre på noen ting, men det er så veldig mange ting vi kan være ulike på.

Så skulle vi finne ut av blodtypen vår. Til det trengte vi et eldonkort, det var det vi utførte forsøket på. Det var viktig at fingeren vi skulle stikke for blodprøven på var ren, så vi vasket oss godt med desinfeksjonsserviett.

Først dryppet vi en dråpe vann i hver av sirklene på eldonkortet. Det var for å på en måte ”vekke” kortet, så vi kunne legge på testene. Så stakk vi fingrene og, med hvelp av fire ulike eldonsticks rørte vi blodet sammen med de fire reagensene på kortet. Etter kortet hadde tørket skulle vi kunne se hvilken blodtype vi hadde. Der det klumpet seg viste at vi hadde den blodtypen. Den første sirkelen viser om du har A eller ikke. Den andre viser B eller ikke. Den tredje viser positiv eller negativ. Og den fjerde sirkelen er en kontroll. Hvis det klumper seg i den er kortet ødelagt og resultatene er ikke troverdige. Jeg hadde da blodtypen A-.

DNA med seigmenn

Vi utførte en øvelse for å bli mer kjent med DNAets struktur og oppbygging. I forsøket brukte vi seigmenn og salt sild til å lage en replika av en DNA-tråd, MEN det er ikke en virkelig fremstilling av DNAet. Det er heller en halv DNA-tråd satt sammen med en halv m-RNA-tråd.

I cellekjernen finner vi DNAet og dette er det kjemiske stoffet som inneholder arveanleggene våre. Hver informasjonsbit om arveinnhold er et gen. Det er en liten del av DNAet, og vi har 20 000 av de. DNAet ligger kveilet sammen i det vi kaller kromosom. Kromosomene ligger i cellekjernen, som sammen med cytoplasmaen rundt er cellen.

Når kroppen din trenger å, eksempelvis, produsere mer hår, settes i gang en prosess i cellene våre vi kaller proteinsyntesen. Mens kroppen ikke trenger DNAet, ligger kromosomene så man ikke kan se de tydelig, men de ligner heller på snørr. Med en gang kroppen skal eksempelvis produsere mer hår, kommer disse til syne. Det som skjer da er at et protein (som er en rekke av 20 aminosyrer) deler DNA-tråden i to mens det lages en kopi av et gen. Denne kopien er et speilbilde av genet som er kopiert, så man kan vel egentlig tenke på det som at det er den andre siden av genet på DNA-tråden som blir ”kopiert”. Dette blir et m-RNA.

DNA står for deoksyribonukleinsyre, mens m-RNA er budbringer(messenger)-ribonukleinsyre. DNA er et vindeltrapp-formet molekyl av fire baser, adenin, tymin, guanin og cytosin. Adenin og tymin kobler seg på hverandre, og guanin og cytosin kobler seg på hverandre.  Grupper på tre og tre av disse basene kalles for et kodon.

I oppgaven vi fikk var gen-koden TAATACTGGTACCAA. Det betyr at m-RNAet (kopien) ble AUUAUGACCAUGGUU. I RNA er T (tymin) erstattet med U (uracil). Vi brukte da salt-sild for å representere U, grønne seigmenn var G, rød seigmenn uten hode var C, gule seigmenn var A, røde seigmenn var T og tannpirkere brukte vi som sukkerfosfattråd og hydrogenbindinger. Med denne koden lagde vi m-RNAet og det halve genet fra DNA-tråden og satte de sammen. Dette ville vi aldri sett inne i cellen. U og T finnes hver for seg. Etter m-RNAet er kopiert inne i cellekjernen går det ut til cytoplasmaen og fester seg på et ribosom. Aminosyrer funker som lastebiler og frakter riktige kodoner som her ute er biter av t-RNA (transport-RNA) og setter det på m-RNAet. Og dermed har kroppen produsert det arvestoffet som kroppen trengte, som er denne RNA-tråden.

Vi kveilet også denne jukse-"kopien" for å lage en helix:

Stjernehimmel

Stjerner har gitt oss mye kunnskap om hvordan verdensrommet ser ut og hvordan ulike vitenskapelige lover fremtrer. F.eks. loven om lysetshastighet: vi ser lyset fra en stjerne lenge etter den har brent opp. Det er fordi de befinner seg så langt unna at innen dens siste stråler når oss vil den ha brent opp for lengst. Stjerner gir også indikasjoner om hvor langt unna ting vi ser på himmelen befinner seg i forhold til oss. Noen stjerner er konstante i vår galakse og vi kan dermed bruke de om pekepinner for hvordan andre ting ligger. 

Vi ser stjerner og planeter om kvelden og natta selv om de er der hele døgnet. Om dagen lyser sola så sterkt at de andre himmellegemene ikke er synlige for oss. Både stjerner og planer kan lyse mot oss, men det er ikke det samme. Stjerner er nemlig brennende gasser. 

De konstante stjernene i vår galakse har vi funnet mønstre og bilder i slik at vi lettere kan kjenne de igjen og finne de. Disse kaller vi stjernebilder. De kan for eksempel være stjernetegna vi knytter til bursdager på ulike tider av året. Ellers er nok Karlsvogna og Orion (kanskje bare Orions belte) de mest kjente. 

Jeg brukte appene Night Sky Lite og Star Chart for å hjelpe meg med å forstå hvilke stjerner jeg faktisk så. 

(Bildene under er kun screenshots fra appene fordi selv om jeg kunne se stjernene selv klarte ikke mobil-kameraet å plukke de opp. Det vil dermed være mange stjerner på disse bildene som jeg ikke egentlig kunne se.)

Det enkleste stjernebildet for meg å finne var Orions belte, og dette var også den første oppgaven. Etter jeg fant dette hjalp appen meg med å kjenne igjen de andre stjernene som sammen utgjør hele stjernebildet. Like ved Orion så jeg stjernen Sirius, dette er den mest lyssterke stjerna på himmelen, med unntak av sola. Under Orion skulle jeg også ha sett Oriontåken, som er et område av stjernedannelse, men selv klarte ikke jeg å se noe spesielt akkurat her, og appene kunne heller ikke hjelpe med å vise noe annerledes her. 

 

Videre skulle vi finne Andromedagalaksen. den fant jeg ikke men jeg fant en stjerne som heter Andromeda, som også er navnet på stjernebildet det tilhører.

Til slutt skulle vi finne Svanen. Den ville jeg aldri kjent igjen eller funnet uten appen. Like ved svanen kunne jeg se en annen lyssterk stjerne som heter Vega. I stjernebildet av svanen ligger det også et svart hull, men det går jo ikke ann å se. 

Selv om det ikke var del av oppgaven fant jeg også Storebjørn. Verken jeg eller min familie har vært spesielt interesserte i alt tullet knyttet til stjerne-lesing, så den vitenskapelige karleggingen og gjenkjennelsen av stjerner og stjernebilder har dermed også falt litt bort. Jeg har allikevel hørt om Orionsbelte (så den kunne jeg finne, men ikke resten) og Karlsvogna. Selv om det muligens var allmennkunnskap for de fleste andre, syns jeg da det var veldig gøy å lære at Karlsvogna er rompa på Storebjørn-stjernebildet. Dette stjernebildet har jeg hørt om som liten, men aldri visst hvordan så ut, før nå.

Radioaktivitet

Forrige forsøk handlet om halveringstiden til radioaktive stoffer, denne gangen jobbet vi med målingen av eksempler på radioaktive stoffer. Vi brukte dosimeteret Radex 1706 for å måle strålingen fra orthitt, euxenitt og raudberg. Og vi leste for å lære om tre radioaktive isotoper: Strontium-90, Americum-241 og Cesium-137.

Den fysiske halveringstiden for et radioaktivt stoff er tiden det tar før halvparten av atomene er omdannet til et ikke-radioaktivt stoff. Den biologiske halveringstiden referer til hvor lang tid det tar før stoffet er ute av planters, dyrs eller menneskers system.

Strontium-90 er et radioaktivt isotop som fremstilles som et radioaktivt avfallsstoff fra kjernefysisk sprenging. Det kan da finnes i kjernereaktorer og kjernekraftverk. Siden det genererer en del varme erstatter Strontium-90 ofte Plutonium i kjernekraftverk. Det har en fysisk halveringstid på 28,8 år og biologisk halveringstid på alt mellom 14 og 600 dager til en øvre grense på så mye som 49 år. Dette er fordi metabolismen i kroppen er så varierende, dermed er en gjennomsnittlig biologisk halveringstid estimert på 18 år. Strontium brukes i industrien og som medisin mot enkelte typer kreft, men kan også forårsake beinkreft. Strontium-90 sender ut betastråling.

Americum-241 er et radioaktivt isotop som også fremstilles som et radioaktivt avfallsstoff. Det sender ut alfastråling og er derfor farlig om det kommer inn i kroppen, altså svelges eller inhaleres. Americum-241 er det vanligste isotopet fra americum, og vi finner den for eksempel i husholdningen i form av røykvarslere. Det gir en svak gamma-stråling også men den er så liten at den kan ofte ignoreres. Faren ligger da i bruken av americum-241 stråling i medisinsk behandling. Det er blitt brukt innenfor radiografi, men det er bare eksperimentelt pga den lange halveringstiden på 432,2 år, i tillegg til at det tar så lang tid og dermed øker eksponeringen for gammastrålingen.

Fremstillingen av cesium-137 er i motsetning til strontium-90 og americum-241 en menneskelagd prosess. Cesium-137 reagerer lett med vann og sprer seg dermed veldig raskt, spesielt om det kommer inn i kroppen. Motgiften Prøyssisk blå (et mineralsk pigment) kan redusere den biologiske halveringstiden fra 70 til 30 dager og kan da være nok til å redde liv. Den fysiske halveringstiden er 30,2 år. Cesium-137 kan brukes i både industri og medisin, men er ikke veldig vanlig fordi det er ustabilt og sprer seg så raskt om det kommer i kroppen. For eksempel kan isotopet brukes til å datere vin og oppdage forfalskninger. Cesium-137 sender ut beta- og gamma-stråling.

Forskning fra UNSCEAR (United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation) viser at påstanden om at barn er mer utsatt for skader ved utsettelse for radioaktivitet bare er delvis sann. Noe kroppsvev hos barn er mer resistent enn hos voksne så for eksempel når det kommer til utvikling av lungekreft er de mindre utsatt enn voksne. Mens når det kommer til for eksempel leukemi eller hjerne-kreft er de mer utsatt enn voksne. Årsaken til dette kan ha noe med ulikheter i kroppsbygging hos barn fra voksne og at barn ikke er ferdig utviklet, men det er fortsatt mye spørsmål rundt det og det forskes på.

Dosimeteret Radex 1706 er et litt kronglete utstyr å bruke dersom man ikke er kjent med det, så dette skal jeg gi en enkel og kort forklaring på.  For å gjøre det litt enklere å henge med kaller jeg den store knappen til høyre for A, den lille øverst til venstre for B og den lille under B for C. For å skru på dosimeteret trykker du på A, for å skru det av holder du knappen inne.

Det er lett å navigere seg rundt på dosimeteret så lenge man vet at:

 A-knappens funksjon er å gå tilbake. Inne på menyen og valgene der, vil du da bruke A for å gå tilbake.

B-knappens funksjon er å bla. Du blar gjennom valgene på menyen ved å trykke på den.

C-knappens funksjon er å velge. Det er C-knappen du trykker på for å komme inn på menyen og så for å velge alternativene inne på menyen.

Når du er ute av menyen starter målingen av seg selv, så lenge dosimeteret er på. Fordi at stråling sendes ut i bølger er målingene mer nøyaktige om du gir litt tid til målingen.

Det store tallet vi ser i midten på skjermen er mengden radioaktivitet, oppgitt i µSv (micro-Sievert). Der det står 0.30 er terskelsignalet, dersom signalet vi plukker opp er høyere enn dette vil dosimeteret pipe. Vi har terskelsignalet på det laveste mulig, dette kan vi også still inn på menyen. Det er et gjennomsnitt av all strålingen den har lest i løpet av målingstiden. Det vil si at den ikke bare plukker opp stråling fra det du ønsker å måle, men også bakgrunnsstråling. Det vil også si at det dermed alltid vil gi utslag.

Våre resultater fra måling:

Bakgrunnsstråling inne i klasserommet: 0,12 µSv

Bakgrunnsstråling i gangen: 0,17 µSv

Bakgrunnsstråling ute: 0,15 µSv

Orthitt (stein nr. 1): 0,96 µSv

Euxenitt (stein nr. 2): 0,40 µSv

Raudberg (stein nr. 3): 0,15 µSv

Pga bergarter og slikt er det naturlig at det er mer stråling ute enn inne, dette stemte jo med målingene fra klasserommet, men ikke i gangen. Det er fordi murveggen i gangen inneholder mye granitt, som er en naturlig kilde til stråling. Orhitt ga høyest utslag på stråling, av steinene vi målte. Vi ventet ikke så veldig lenge for å måle lenge, og hver måling gjennomførte vi bare én gang. Dette sammen med at det kan være unøyaktigheter med dosimeteret.