Arvelighetsforhold hos mennesker

Vi utførte to forsøk for å bli mer kjent med arvelighetsforhold hos oss mennesker. Det første tok for seg fenotype og genotype, dette var delt i tre.

Genotype vil si gen-typen, det ligger i ordet., det er koden for hvilke gener/egenskaper man har. Fenotype er egenskapen. Eksempelvis er Bb genotypen til å være brun-øyd, da er ”brun-øyd” fenotypen. Genotypen Bb (brukt som eksempel) er bestående av ett gen fra mor og ett gen fra far. Stor bokstav indikerer at genet er dominant, som vil si at det recessive genet (liten bokstav) viker. Det vil si at når en person med genotypen Bb får barn, arver barnet enten B eller b. Dersom den andre forelderen har genotype bb. Er det genet fra Bb-forelderen som avgjør om ungen får blå eller brune øyne.

Det betyr også at når vi ser på våre egne egenskaper i forsøket vet vi ikke om den dominante fenotypen har genotype (eksempelvis) BB eller Bb.

Etter vi hadde fylt ut skjemaet så vi på et ”genetisk hjul” for å finne genotypenummeret vårt. Jeg fikk genotypenummer 52. Ida hadde nærmest meg, men verken hun eller jeg husker hvilket tall hun hadde.

Etter vi hadde sett på hvem som hadde likest genotypenummer prøvde vi å skille enda mer, ved hjelp av et til skjema. Til dette skjemaet trengte vi PTC-papir. Både mammaen og pappaen min kunne smake PTC-papiret, akkurat som meg.

Det er bare eneggede tvillinger som kan ha helt lik genetisk kode. I vår klasse kunne noen komme i nærheten av hverandre på noen ting, men det er så veldig mange ting vi kan være ulike på.

Så skulle vi finne ut av blodtypen vår. Til det trengte vi et eldonkort, det var det vi utførte forsøket på. Det var viktig at fingeren vi skulle stikke for blodprøven på var ren, så vi vasket oss godt med desinfeksjonsserviett.

Først dryppet vi en dråpe vann i hver av sirklene på eldonkortet. Det var for å på en måte ”vekke” kortet, så vi kunne legge på testene. Så stakk vi fingrene og, med hvelp av fire ulike eldonsticks rørte vi blodet sammen med de fire reagensene på kortet. Etter kortet hadde tørket skulle vi kunne se hvilken blodtype vi hadde. Der det klumpet seg viste at vi hadde den blodtypen. Den første sirkelen viser om du har A eller ikke. Den andre viser B eller ikke. Den tredje viser positiv eller negativ. Og den fjerde sirkelen er en kontroll. Hvis det klumper seg i den er kortet ødelagt og resultatene er ikke troverdige. Jeg hadde da blodtypen A-.

DNA med seigmenn

Vi utførte en øvelse for å bli mer kjent med DNAets struktur og oppbygging. I forsøket brukte vi seigmenn og salt sild til å lage en replika av en DNA-tråd, MEN det er ikke en virkelig fremstilling av DNAet. Det er heller en halv DNA-tråd satt sammen med en halv m-RNA-tråd.

I cellekjernen finner vi DNAet og dette er det kjemiske stoffet som inneholder arveanleggene våre. Hver informasjonsbit om arveinnhold er et gen. Det er en liten del av DNAet, og vi har 20 000 av de. DNAet ligger kveilet sammen i det vi kaller kromosom. Kromosomene ligger i cellekjernen, som sammen med cytoplasmaen rundt er cellen.

Når kroppen din trenger å, eksempelvis, produsere mer hår, settes i gang en prosess i cellene våre vi kaller proteinsyntesen. Mens kroppen ikke trenger DNAet, ligger kromosomene så man ikke kan se de tydelig, men de ligner heller på snørr. Med en gang kroppen skal eksempelvis produsere mer hår, kommer disse til syne. Det som skjer da er at et protein (som er en rekke av 20 aminosyrer) deler DNA-tråden i to mens det lages en kopi av et gen. Denne kopien er et speilbilde av genet som er kopiert, så man kan vel egentlig tenke på det som at det er den andre siden av genet på DNA-tråden som blir ”kopiert”. Dette blir et m-RNA.

DNA står for deoksyribonukleinsyre, mens m-RNA er budbringer(messenger)-ribonukleinsyre. DNA er et vindeltrapp-formet molekyl av fire baser, adenin, tymin, guanin og cytosin. Adenin og tymin kobler seg på hverandre, og guanin og cytosin kobler seg på hverandre.  Grupper på tre og tre av disse basene kalles for et kodon.

I oppgaven vi fikk var gen-koden TAATACTGGTACCAA. Det betyr at m-RNAet (kopien) ble AUUAUGACCAUGGUU. I RNA er T (tymin) erstattet med U (uracil). Vi brukte da salt-sild for å representere U, grønne seigmenn var G, rød seigmenn uten hode var C, gule seigmenn var A, røde seigmenn var T og tannpirkere brukte vi som sukkerfosfattråd og hydrogenbindinger. Med denne koden lagde vi m-RNAet og det halve genet fra DNA-tråden og satte de sammen. Dette ville vi aldri sett inne i cellen. U og T finnes hver for seg. Etter m-RNAet er kopiert inne i cellekjernen går det ut til cytoplasmaen og fester seg på et ribosom. Aminosyrer funker som lastebiler og frakter riktige kodoner som her ute er biter av t-RNA (transport-RNA) og setter det på m-RNAet. Og dermed har kroppen produsert det arvestoffet som kroppen trengte, som er denne RNA-tråden.

Vi kveilet også denne jukse-"kopien" for å lage en helix:

Stjernehimmel

Stjerner har gitt oss mye kunnskap om hvordan verdensrommet ser ut og hvordan ulike vitenskapelige lover fremtrer. F.eks. loven om lysetshastighet: vi ser lyset fra en stjerne lenge etter den har brent opp. Det er fordi de befinner seg så langt unna at innen dens siste stråler når oss vil den ha brent opp for lengst. Stjerner gir også indikasjoner om hvor langt unna ting vi ser på himmelen befinner seg i forhold til oss. Noen stjerner er konstante i vår galakse og vi kan dermed bruke de om pekepinner for hvordan andre ting ligger. 

Vi ser stjerner og planeter om kvelden og natta selv om de er der hele døgnet. Om dagen lyser sola så sterkt at de andre himmellegemene ikke er synlige for oss. Både stjerner og planer kan lyse mot oss, men det er ikke det samme. Stjerner er nemlig brennende gasser. 

De konstante stjernene i vår galakse har vi funnet mønstre og bilder i slik at vi lettere kan kjenne de igjen og finne de. Disse kaller vi stjernebilder. De kan for eksempel være stjernetegna vi knytter til bursdager på ulike tider av året. Ellers er nok Karlsvogna og Orion (kanskje bare Orions belte) de mest kjente. 

Jeg brukte appene Night Sky Lite og Star Chart for å hjelpe meg med å forstå hvilke stjerner jeg faktisk så. 

(Bildene under er kun screenshots fra appene fordi selv om jeg kunne se stjernene selv klarte ikke mobil-kameraet å plukke de opp. Det vil dermed være mange stjerner på disse bildene som jeg ikke egentlig kunne se.)

Det enkleste stjernebildet for meg å finne var Orions belte, og dette var også den første oppgaven. Etter jeg fant dette hjalp appen meg med å kjenne igjen de andre stjernene som sammen utgjør hele stjernebildet. Like ved Orion så jeg stjernen Sirius, dette er den mest lyssterke stjerna på himmelen, med unntak av sola. Under Orion skulle jeg også ha sett Oriontåken, som er et område av stjernedannelse, men selv klarte ikke jeg å se noe spesielt akkurat her, og appene kunne heller ikke hjelpe med å vise noe annerledes her. 

 

Videre skulle vi finne Andromedagalaksen. den fant jeg ikke men jeg fant en stjerne som heter Andromeda, som også er navnet på stjernebildet det tilhører.

Til slutt skulle vi finne Svanen. Den ville jeg aldri kjent igjen eller funnet uten appen. Like ved svanen kunne jeg se en annen lyssterk stjerne som heter Vega. I stjernebildet av svanen ligger det også et svart hull, men det går jo ikke ann å se. 

Selv om det ikke var del av oppgaven fant jeg også Storebjørn. Verken jeg eller min familie har vært spesielt interesserte i alt tullet knyttet til stjerne-lesing, så den vitenskapelige karleggingen og gjenkjennelsen av stjerner og stjernebilder har dermed også falt litt bort. Jeg har allikevel hørt om Orionsbelte (så den kunne jeg finne, men ikke resten) og Karlsvogna. Selv om det muligens var allmennkunnskap for de fleste andre, syns jeg da det var veldig gøy å lære at Karlsvogna er rompa på Storebjørn-stjernebildet. Dette stjernebildet har jeg hørt om som liten, men aldri visst hvordan så ut, før nå.